To skritt frem og ett tilbake

Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,