For alle mennesker

Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.

Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!

"Snakk med en alkis"

På stranden en kald, solfylt vinterdag. Barna løper rundt i vannkanten og leter etter skjell, som om det skulle vært midt på sommeren. Jenta mi finner hauger av sneglehus som ligger slengt oppover sanden, plukker dem opp, kikker inni og kaster ett og ett ut i sjøen. Jeg spør henne hva hun driver med. Jo, hun hjelper til, må jeg skjønne! De (inntørkede) sneglene skal reddes, og i det hun kaster en ut i sjøen roper hun frydefullt "ser du, mamma, nå ble den ene glad i dag". Hun er full av tro på at det utgjorde en forskjell - for den ene.

Jeg var i Oslo nettopp, da jeg kom til å minnes denne dagen fra stranden. Jeg hadde stått og hutret og ventet på t-banen. Jeg skulle spise frokost på cafè med en venninne. Vel inne på banen, er det proppfullt. Mange mennesker står og holder seg fast, tett i tett, men...èn plass var jo faktisk ledig. Hvorfor var det ingen som satt seg der? Ved siden av den tomme plassen satt en mann. Han hadde slitte jeans og en altfor stor, skitten strikkegenser. Han hadde langt, pistrete hår - uthulede kinn og de sløve øynene stirret tomt ut i luften. Fingrene som tviholdt på den brune flasken han drakk av, var hvite og knoklete.... Og der, ved hans side, valgte jeg å sette meg ned.

I det jeg setter meg, ser jeg rett på en fin dame med skarpt blikk. Brynene hever seg - og hele hennes kroppsspråk roper ut: "hva i alle dager er det du gjør?". Tenk å sette seg ned med en alkoholiker...Jeg kikket fra henne og rett inn i øynene på min sidemann. Han hadde de samme hevede brynene, men blikket var mildt og overrasket. Folk valgte jo heller å stå....

Akkurat denne dagen var jeg nokså striglet i looken. Nøye sminket, nye klær. Stram, fin ullkåpe med synlige hvite skjortesnipper under, høye hæler og mørk pen jeans. Skinnveske og skjerf av eksklusivt merke (fra gamle tider da merker var viktig...). Jeg så sikkert ut som jeg skulle til en av Oslos fine bydeler. Og det var jo akkurat det jeg skulle.

Fyren stinket og jeg lurte på når han sist hadde dusjet. Jeg smilte til ham, og han smilte et tannløst glis tilbake. Så begynte han prate. Og jeg pratet tilbake. Noen meter unna sto en mann på min egen alder og så ut som han hadde ramlet ned fra månen. Et nedlatende blikk - rettet mot oss begge. Et ungt par overfor oss sluttet å snakke, og ble heller sittende og lytte. I det jeg kikker opp, møter jeg blikk hvor jeg enn snur meg - fra alle dem, som valgte å stå, fremfor å sette seg ned - med en alkoholiker.

Jeg fikk en livshistorie de 20 minuttene vi delte. Om et barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre. Et barn som ingen barndom fikk, som så og erfarte alt annet enn det barn skal. Før foreldrene var 50, var de borte - og selv hadde han ingen annen lærdom enn å finne en flaske. Så en til - og enda en. En brutal oppvekst med rus i arv - og et liv, som han idag ikke ønsker å leve. Så skulle han av. Han skulle sove litt, sa han. "Hvor da?" spurte jeg. "Jeg vet ikke", var svaret jeg fikk mens han la en hånd på skulderen min. Da han kom til døren, ropte han mot meg  - "Takk!"...

Da banen forlot stasjonen, så jeg ham sjangle bortover, mens han fortsatt tviholdt på flasken. Fortsatt var mange øyne rettet mot meg. Den stramme damen hevet igjen brynene og fnøys mens hun mumlet "...snakke med en alkis...". Jeg smilte bare - for var det ikke akkurat det hun hadde trengt - å utvide horisonten en smule? Kan det ikke være at vi alle trenger det? Kan det hende det hadde vært lurt å se litt bakenfor det ytre? Damen kunne like gjerne spurt, "tror du virkelig det gjorde noen forskjell å snakke med ham?". Ja, sier jeg da - for denne ene fyren - kan det ha utgjort en stor forskjell den dagen. Jeg tror, som min datter, at små handlinger, kan bety mer enn vi tror....

Resten av dagen ruslet jeg rundt og tenkte på alle jeg kjenner som heller ikke ville satt seg ved siden av denne fyren. De ville føyd seg inn i rekken av nedlatende blikk. Også mot meg. Jeg snakket tross alt med en "alkis" - og det gjør man jo ikke, gjør man vel? Så mange som ikke ville brydd seg. Hva hadde du gjort? Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg bedt ham på frokost. Kanskje snakket litt mer om det livet, som ikke ble som han drømte om. Kanskje du neste gang skal gjøre nettopp det - snakke med en alkis. Utenpå er han kanskje ikke så fin, men han har - som alle oss andre - et hjerte der inne - og et behov for å bli sett.
                                                                                 Klem,

 ♥ Det nærmer seg julen med stormskritt. Visste du at julen også er "høytid" for familietragedier, barn som lider og overforbruk av rusmidler? Kjenner du noen, er du - eller er du i relasjon til 

en som kjemper eller lider, la terskelen være lav for å søke hjelp. Det finnes håp!

Disse nettsidene/tlf.nr kan ikke gjentas for ofte:

Anonyme Alkoholikere 911 77 770

Alarmtelefonen for Barn og Unge 116 111

Kirkens SOS 815 33300

Pårørende psykisk helse/rus 22491922

RUStelefonen 08588

Barn og Unges kontakttelefon 800 33321

 ♥ Vinner av min lille giveaway ble trukket av random.org, og ble en fin, fast leser 

som ofte er innom med varme, kloke kommentarer. Denne gang ble det "M". 

Og siden jeg vet hvem du er, sender jeg like godt cd`n til deg, jeg ;)

Advents Give Away

♥Vi har entret desember og adventstiden. En tid som for mange assosieres med julestemning, bakst, shopping og haugevis av koselige aktiviteter og treff. Desember er også en tid mange forbinder med stress, økonomiske bekymringer og depresjoner. De aller fleste gleder seg til jul. Men husker vi på at noen også gruer seg til jul....? De er mange flere enn vi skulle tro....

Vi er fortsatt i mørketiden. Hva kan vi gjøre for å lyse opp tilværelsen for noen? Er det noen vi kan ta oss tid til, selv om vi egentlig heller hadde lyst å bake et ekstra brett med pepperkaker akkurat da? Jeg håper, og oppfordrer med dette, til å se - med hjertet. Det er tross alt advent - og vi venter på julen - en tid jeg håper vil berøre mange hjerter....

                          

 ♥Jeg gir vekk en liten førjulsoppmuntring til en av dere. For å vinne jule-cd`n til Sigvart og Karoline, kan du ta 1 eller 2 lodd.

1 lodd for å legge igjen en kommentar om hva du syns er det fineste med julen

1 lodd for å være eller bli følger av bloggen

Frist for å bli med er 6.12, og vinner røpes i neste innlegg etter det.

                                                       
 ♥Takk til alle som delte sine tanker om forrige innlegg. Jeg registrerer at innlegget engasjerer, og det var akkurat det jeg ønsket. Som forventet er mesteparten av kommentarene anonyme. Det er et vanskelig tema. Innlegget har også toppet daglig besøkende, bloggen har fått 6 nye følgere (velkommen skal dere være!!) og det har vært mange tilbakemeldinger også pr mail om livets tøffe tak. Takk til dere som deler. Takk også til dere som har lagt ut innlegget på Facebook. Og takk, generelt, for at dere i det hele tatt gidder å lese alt det rare jeg skriver om....

Ønsker alle en flott første desemberuke! Håper den blir full av gleder og smil. 

                                                                                 Klem,