For alle mennesker

Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.

Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!