Et glimt av et liv

Utenfor Rimi står ei jente og selger julekort. Hun kan ikke være mer enn 15 år. Kledd i en slitt kjeledress og hjemmestrikket lue. Der står hun, med store alvorlige øyne som ser ut som de kan fylles av tårer når som helst. Jeg smiler forsiktig og sier "hei" i det jeg passerer, uten å kjøpe et eneste julekort. Uten å stoppe opp. Tidligere har hun stått her og solgt romfolkets magasin. Heller ikke de har jeg kjøpt. Hun bøyer hodet i det jeg passerer....og for hundre og fjortende gang dette året, lover jeg meg selv at jeg skal gjøre noe godt for denne jenta....

Oppgitt over meg selv og min tilkortkommenhet, alle visjoner og "tomme løfter", kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen. Der ligger jeg og leser gjennom dagens dose julekort. I år som i fjor smiler mennesker mot meg, og jeg smiler tilbake. Vakre, glade mennesker og koselige, gode ord.

Ett julekort utmerker seg i bunken. Livet har ikke rom for nedturer, bare oppturer. Alt som presenteres kunne vært klippet ut av en overfladisk, amerikansk feelgood-film. Absolutt alt er til de grader perfekt - bortsett fra mine egne tanker, de er alt annet enn fromme. Jeg ligger faktisk der og rister på hodet, over et julekort fra mennesker vi er gla i. Hva er det som går av meg? Jo, jeg lengter. Lengter etter ærlighet - etter et ørlite glimt av livet, slik det faktisk er. Hva kommer det av - at vi har behov for å pynte på fasaden? Hva gjør at det koster så mye å si at året ikke har vært total lykke fra ende til annen? Hva kommer det av at barna våre presenteres, i en alder av 5, 8 eller 11 år, som om det er medisinstudiet neste? Hva er det som gjør at vi bare vil vise frem det fine og det flotte? Er vi ikke hele mennesker, der "opp og ned" går hånd i hånd? Nei, vi pynter som bare det, selvom sannheten er mer enn god nok. Vi gjør oss bedre enn vi er. Og noen ganger kommer vi med direkte løgn. Ekteskapet går kjempebra, sier vi, men vet at det halter på flere områder. Barna gjør det så bra på skolen, sier vi, men nevner ikke lese - og skrivevansker, dårlige karakterer eller mobbing. Jobben er topp, sier vi, men nevner ikke det dårlige miljøet, kjip lønn eller stresset den medfører. Når alt kommer til at presenterer vi nokså mye fra livet vårt, som er alt annet enn sant.

Min irritasjon har snudd.  Jeg synes oppriktig synd på disse menneskene, som har behov for å skjule seg bak skryt og selvhevdelse. Skjule seg bak den plettfrie fasaden de velger å vise frem, og som er så til de grader fantastisk at jeg blir helt satt ut.

Et julekort, et glimt av et liv. En jente som selger dem, et glimt av et liv. Hvordan er ditt liv denne julen? Og hvilke glimt velger du - eller våger du, å vise frem? Jeg rusler en tur bort til Rimi igjen. Der står en ung jente, og viser et glimt av sitt liv. Livet slik det faktisk er - for noen av oss. Sårbart, vanskelig og utfordrende. I hendene holder hun et knippe med vakre, perfekte julekort.....

                                                                                          Klem,

♥ Mer enn noen gang, har jeg igjen fått erfare at "julemåneden" er full av kontraster. 

Mens noen av oss lever gode liv, der dagene fylles med latter, glede og fine stunder - er det mange mennesker som nok en gang gruer seg til jul - og kan hende går noen du kjenner gjennom 

sin livs største krise akkurat nå. Tenk om vi alle, uansett hvor på skalaen vi befinner oss, kunne klare å være ekte, hele mennesker som tar del i hverandres liv, men som også våger å gi noen glimt av egne liv, helt uten fasader og løgn. Da tror jeg faktisk Gud hadde smilt....

 Jeg ønsker alle en velsignet, fredfull jul !

Himmelen kan vente

Det er stille i huset. Solen glitrer og gjør alt så vakkert der ute - jeg har nettopp kommet inn fra en forfriskende tur. Og nå, sitter jeg på gulvet på rommet til jenta mi, med haugevis av klær rundt meg. Jeg prøver få orden i kaoset.

Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.

Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.

For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...

Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.

Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.

Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
                                                                                      Klem,

♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv. 

I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse. 

Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.

♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint. 

Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg. 

Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt.... 

Ønsker dere alle en velsignet adventstid.

På gjensyn!

Kjære alle fine lesere!

For litt over 2 år siden ble denne bloggen til. Midt i sykdom og fortvilelse ba Gud meg om å dele fra livet. En blogg med klare hensikter - der mennesker skulle vite, at de ikke under noen omstendigheter, er alene. De skulle få vite om Guds kjærlighet - og at det finnes håp selv i de tøffeste stormer.

Min blogg har, for meg, vært et hjertebarn - som har betydd og betyr veldig mye for meg. Her er mange av mine innerste tanker, undringer, sår, gleder og jubler, sorger og fortvilelser satt ord på. Mye har kostet enormt å skrive, men jeg har hele tiden kjent at dette er noe jeg skulle gjøre. Det ble lagt på mitt hjerte  - å skrive fra hjerte til hjerte og å dele noen av sporene i mitt....

Siden nyttår, har jeg gått mange runder om bloggen min. Jeg har periodevis gått i ring uten å komme i mål, og noen av rundene har vært vanskelige og litt vonde. Etter å ha snakket mye med Sjefen om det hele, har jeg nå tatt et valg. 

Jeg har bestemt meg for å stenge bloggen. Jeg kommer, i første omgang, ikke til å skrive innlegg de nærmeste 5-6 månedene. Det bringer oss til sommeren, og hva som kjennes rett når den tid kommer, gjenstår å se. Men enn så lenge sier jeg -  På Gjensyn! - ikke farvel...tror jeg ;)

Bakgrunnen for valget mitt er sammensatt. Det handler litt om noen vonde, sårende mail jeg har fått - som har vippet meg litt av pinnen og ført til at jeg mistet både inspirasjon og lyst til å dele videre....

Men mest handler det om et ønske om "fri", uten å kjenne på (mitt eget) "press" til å måtte prestere, dele, skrive - og et stort, stort ønske om å fokusere på det som er her og nå - og på det som kommer....For det som er her og nå er fint! Jeg er igjen friskere enn på lenge, og har som alltid tro og håp om å forbli frisk!

Og med takknemlighet i hjertet, vil jeg dele den største gleden - som er det som kommer...
Vi venter et lite nurk, og h*n melder sin ankomst til sommeren! Det er en enorm velsignelse og glede - og så langt har svangerskapet gått veldig fint. En ultralyd har vist oss at alt er fint med den lille - og vi gleder oss masse til å bli en god "gjeng" her hjemme (...og er oppi alt glade for at vi valgte bil av typen 7seter for noen år siden ;))

Jeg har det bra og er glad! Men tiden er inne for et litt annet fokus en stund...Nye oppgaver står for dør, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har noen spennende prosjekter på gang! Reiser og tid i utlandet står også på programmet! Gud lar meg få stenge døren for en stund - men samtidig har Han såvisst åpnet noen nye, og det er også slik jeg kjenner Ham. Når man endrer retning, peiler Han oss inn på en ny.

Bloggen forblir åpen en stund til, og jeg vil fortsatt kunne nåes på hjertespor@gmail.com.
Jeg kommer også til å kose meg med å stikke innom bloggvenner i ny og ne, så borte blir jeg ikke! Er det noen spørsmål om noe, skal jeg selvsagt svare i kommentarfeltet :)

Tusen takk til alle dere som er innom her og leser, kommenterer og engasjerer dere! Tusen takk til alle som har valgt å følge bloggen! Tusen takk for alle nydelige, åpenhjertige og rørende tilbakemeldinger som får meg til å tenke, som har gitt meg så mye inspirasjon og glede! Dere har drevet meg og gitt meg lysten til å skrive, gang på gang. Takk til alle som har bedt for meg, oppmuntret meg og for alle fine mail og hilsener... Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Dere er gull!

Og mest av alt - takk til alle dere som har fortalt meg - at dere, gjennom å lese noe på bloggen min, har kommet til tro på Jesus. Og til dere som påny har funnet håp i vanskelige situasjoner. Takk til alle dere som våget å ta kontakt og lot meg få følge dere noen skritt på veien. Det er det største i verden for meg og gjør hele bloggingen så verdt det og dere har alle beriket livet mitt.

En stor, stor takk, fra mitt hjerte - også til Han som satt det hele i gang. Må Han velsigne deg som leser nå, må Han gi deg av sin kjærlighet og lede deg på veien din videre... Og glem aldri det jeg har prøvd å formidle her....... det er alltid, alltid, alltid HÅP. 

Mange gode klemmer og alle gode ønsker fra

♥ Min favorittsang gjennom alle tider, er den jeg velger å legge ved på slutten her. 

Den sier alt om hva jeg brenner for - alt om hva og hvem som driver meg. 

Uten unntak rører den meg til tårer hver eneste gang....

   Nå må jeg gå....

På gjensyn!

I tillit til....

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"

Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....

                                                                                                   Klem,

♥ Jeg gjør oppmerksom på at denne historien, er en lånt historie. 

Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har skrevet den, 

den ble sendt meg fra en FB-side, 

og jeg fikk lov å låne!

Er for tiden fullstendig uten inspirasjon til å skrive, 

noe jeg(og forhåpentlig noen av dere ;)) syns er kjedelig og vel så det...

Siden forrige innlegg har jeg blitt gjort oppmerksom på 

at et par av mine innlegg igjen er "tatt" og lagt ut på andre nettsider. 

Det oppleves demotiverende, skuffende og sårende. Men jeg gir ikke opp 

og inspirasjonen kommer tilbake!

Enn så lenge er det bare å ønske dere alle gode dager - og først og fremst en fin helg!

Gud velsigne dere! 

Hvor er du på vei?

"Kor du ska?". En nysgjerrig barnestemme fanget meg i det jeg hastet forbi huset med den høye hekken. Jeg stoppet opp, men så ingen. "Kor e du på vei, då?" spurte stemmen igjen, på kav siddis. Der, i topppen av et tre, satt en liten pjokk og dinglet med beina.

"Jeg er bare ute og rusler, jeg", svarte jeg, som sant var. "Men har du `sje et mål?" sa den lille luringen forundret . I stedet for å svare, spurte jeg hva han drev med der oppe. Han likte å sitte der og kikke på folk, sa han, det er jo så mange rare mennesker... "Sånne som meg?" spurte jeg og smilte. "Ja" sa gutten med et flir - og var fast bestemt på at jeg nå måtte si hva som var målet mitt. Jeg hadde ikke et. Gutten skled nedover treet. Så tok han en sekk som sto der nede, slang den på ryggen og ruslet sakte mot huset sitt. Med et alvorlig blikk så han på meg og sa "Eg ska inn og gjør lekser nå. Det e sje så løye, men pappa sier det e viktig å ha mål i livet!". Så lo han litt av sin egen veslevoksne væremåte, og spratt av gårde.

Den lille, snodige samtalen med en liten tannløs tass på min vei, glemmer jeg ikke så fort. Jeg gikk en tur, i et av Stavangers beste boligområder. Vår i anmarsj og nydelig sol. Humøret den dagen var ikke noe å rope hurra for - jeg var lei meg, nettopp ute av et forhold, livet var litt kaotisk - og jeg vandret rundt på måfå. Uten mål og mening.

Som jeg ofte gjør når jeg er ute og vandrer, gikk jeg og småsnakket litt med Sjefen der oppe. Jeg sa til Ham at jeg ikke visste veien videre, følte meg tom og syns virkelig ikke det var så stor mening i noe som helst. Jeg husker jeg hvisket "hva nå, Gud?"

Like etter hører jeg stemmen fra oven. En stemme som tvinger meg til å tenke gjennom hvor jeg skal, hva som er hensikten - og som råder meg til å sette meg mål. En liten guttepjokk. Han skulle bare visst at den dagen, hjalp han meg til å snu rundt på hele min triste tankerekke. På vei hjem fant jeg ut at livet hadde en hel masse mening, og nye mål for fremtiden ble satt. For han har rett, han lille, at det kan være lurt å vite hvor man skal. Andre ganger blir veien til mens man går. Men uansett - har jeg lært, at man skal ikke kimse av hverken barn eller Gud, for de kan jommen hjelpe når man minst aner det - og få deg til å smile igjen og se lyst på veien videre.....

                        Klem, 

♥ Godt nytt år til deg som leser! Jeg håper starten på dette året, så langt, har vært bra! 

Og hvis du er som meg, har du kanskje sortert litt av året som var, reflektert over hva som 

var bra, hva som var mindre bra, hva du skulle ønske ble annerledes 

- og kanskje har du satt deg noen nye mål og ønsker for det nye?

Må 2014 bli et år der det regner velsignelser! 

♥ Takk også til alle som sender mail, legger igjen kommentarer og som følger bloggen. 
Dere gjør meg så glad!! Jeg klarer ikke helt å "følge opp" like godt som før, for jeg er jo noe tilbake i jobb - og har fortsatt et sykdomsbilde som svinger....
Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på alt engasjement, og jeg prøver få besøkt 
blogger og svart på mail så ofte jeg klarer! :)