Et glimt av et liv

Utenfor Rimi står ei jente og selger julekort. Hun kan ikke være mer enn 15 år. Kledd i en slitt kjeledress og hjemmestrikket lue. Der står hun, med store alvorlige øyne som ser ut som de kan fylles av tårer når som helst. Jeg smiler forsiktig og sier "hei" i det jeg passerer, uten å kjøpe et eneste julekort. Uten å stoppe opp. Tidligere har hun stått her og solgt romfolkets magasin. Heller ikke de har jeg kjøpt. Hun bøyer hodet i det jeg passerer....og for hundre og fjortende gang dette året, lover jeg meg selv at jeg skal gjøre noe godt for denne jenta....

Oppgitt over meg selv og min tilkortkommenhet, alle visjoner og "tomme løfter", kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen. Der ligger jeg og leser gjennom dagens dose julekort. I år som i fjor smiler mennesker mot meg, og jeg smiler tilbake. Vakre, glade mennesker og koselige, gode ord.

Ett julekort utmerker seg i bunken. Livet har ikke rom for nedturer, bare oppturer. Alt som presenteres kunne vært klippet ut av en overfladisk, amerikansk feelgood-film. Absolutt alt er til de grader perfekt - bortsett fra mine egne tanker, de er alt annet enn fromme. Jeg ligger faktisk der og rister på hodet, over et julekort fra mennesker vi er gla i. Hva er det som går av meg? Jo, jeg lengter. Lengter etter ærlighet - etter et ørlite glimt av livet, slik det faktisk er. Hva kommer det av - at vi har behov for å pynte på fasaden? Hva gjør at det koster så mye å si at året ikke har vært total lykke fra ende til annen? Hva kommer det av at barna våre presenteres, i en alder av 5, 8 eller 11 år, som om det er medisinstudiet neste? Hva er det som gjør at vi bare vil vise frem det fine og det flotte? Er vi ikke hele mennesker, der "opp og ned" går hånd i hånd? Nei, vi pynter som bare det, selvom sannheten er mer enn god nok. Vi gjør oss bedre enn vi er. Og noen ganger kommer vi med direkte løgn. Ekteskapet går kjempebra, sier vi, men vet at det halter på flere områder. Barna gjør det så bra på skolen, sier vi, men nevner ikke lese - og skrivevansker, dårlige karakterer eller mobbing. Jobben er topp, sier vi, men nevner ikke det dårlige miljøet, kjip lønn eller stresset den medfører. Når alt kommer til at presenterer vi nokså mye fra livet vårt, som er alt annet enn sant.

Min irritasjon har snudd.  Jeg synes oppriktig synd på disse menneskene, som har behov for å skjule seg bak skryt og selvhevdelse. Skjule seg bak den plettfrie fasaden de velger å vise frem, og som er så til de grader fantastisk at jeg blir helt satt ut.

Et julekort, et glimt av et liv. En jente som selger dem, et glimt av et liv. Hvordan er ditt liv denne julen? Og hvilke glimt velger du - eller våger du, å vise frem? Jeg rusler en tur bort til Rimi igjen. Der står en ung jente, og viser et glimt av sitt liv. Livet slik det faktisk er - for noen av oss. Sårbart, vanskelig og utfordrende. I hendene holder hun et knippe med vakre, perfekte julekort.....

                                                                                          Klem,

♥ Mer enn noen gang, har jeg igjen fått erfare at "julemåneden" er full av kontraster. 

Mens noen av oss lever gode liv, der dagene fylles med latter, glede og fine stunder - er det mange mennesker som nok en gang gruer seg til jul - og kan hende går noen du kjenner gjennom 

sin livs største krise akkurat nå. Tenk om vi alle, uansett hvor på skalaen vi befinner oss, kunne klare å være ekte, hele mennesker som tar del i hverandres liv, men som også våger å gi noen glimt av egne liv, helt uten fasader og løgn. Da tror jeg faktisk Gud hadde smilt....

 Jeg ønsker alle en velsignet, fredfull jul !

Himmelen kan vente

Det er stille i huset. Solen glitrer og gjør alt så vakkert der ute - jeg har nettopp kommet inn fra en forfriskende tur. Og nå, sitter jeg på gulvet på rommet til jenta mi, med haugevis av klær rundt meg. Jeg prøver få orden i kaoset.

Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.

Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.

For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...

Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.

Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.

Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
                                                                                      Klem,

♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv. 

I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse. 

Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.

♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint. 

Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg. 

Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt.... 

Ønsker dere alle en velsignet adventstid.