Gjør det likevel

"Å nei, ikke besøk nå igjen.....ikke av akkurat henne! Også akkurat denne helgen, som jeg hadde så intenst behov for å hvile! Hvorfor sa vi egentlig ja?"....
Mine tanker er ikke akkurat snille. Jeg er sur. Mildt sagt. Ganske sint faktisk, fordi vi skal få besøk av en person jeg syns er krevende, men som vi med jevne mellomrom likevel klarer å si:  "joda, selvsagt kan du komme til oss og slappe av!" til,  mer enn jeg egentlig orker. Og nå var hun altså på vei - igjen.

I dagene før hun kom, rådførte jeg meg med en jeg har tillit til og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle håndtere dette. Vedkommendes råd var "snakk litt med Gud om henne og be Ham og hjelp". Ja, særlig....tenkte jeg, enda jeg vet og erfarer hele tiden at Gud kan gjøre mer enn vår forstand. Men jeg var bare irritert. Klarte likevel, innimellom,  si noe til Gud om det hele. Og jeg merket Han prøvde kommunisere tilbake, men jeg ville ikke heeelt høre etter. For Han ba meg om å være ekstra snill. Ekstra ekstra snill.

Tankene og idèene som kom til meg, kan helt klart sies at ikke var fra meg selv. Kjøpe lekre velvære-produkter, noen jente-greier jeg visste hun likte, en bok og skrive et koselig kort. Det strittet i mot. "Altfort dyrt", sa jeg til Gud. "Gjør det likevel!", sa Han.
Motvillig gikk jeg og kjøpte og fant frem, pakket det pent inn og la det foran meg. Nå gjensto bare kortet. Et vakkert kort som manglet skrift. Dette klarer jeg ikke, hva skal jeg skrive, sa jeg, og lente pennen mot kortet. Etter få minutter var kortet ferdig skrevet, og nok en gang visste jeg bare at dette kom ikke fra meg selv. Det som lyste mot meg, var ord fulle av kjærlighet, omsorg, medfølelse og forståelse for dette mennesket - som har det svært tungt - men som har evne til å irritere vettet av meg. Jeg satt med store øyne og bare stirret, undret meg -  og leste, igjen og igjen.

..."Også skal du legge alt sammen i den fineste gaveboksen du har spart på i ett helt år nå". "Ikke tale om at jeg skulle bruke den. Det vil jeg ikke, den er for fin", klarte jeg å si på en utrolig egoistisk og dustete måte. "Gjør det likevel!" sa Gud.

Så satt jeg der, på gjesterommet. Sengen redd opp, håndklær lagt pent oppå dynen hennes og på puten hennes sto den fineste gaveboks med alle slags velværeprodukter oppi. Jeg satt meg ned der, en time før hun skulle komme - og bare kikket og kjente på en dyp ro. Jeg hadde gjort det likevel. Selvom det strittet imot. Nå ba jeg en stille bønn om at Gud måtte være med... de neste timene, dagene....

Og resten er historie. En god, fin historie, vel og merke.....


                                                                                        Klem,

♥ Det har vært stille fra meg en stund. Bloggen har igjen ligget brakk. Jeg har for mange jern i ilden. Jobb, prosjekter hjemme og i menighet, gamle og nye venner, familien som jeg digger og elsker å være sammen med...Dette tar tiden min - og jeg har det fint! 

Og bloggen, ja, den får jeg idèer til nesten daglig, men jeg klarer ikke følge opp. De skribles ned og blir liggende som utkast til en dag jeg kjenner jeg har ro til å skrive mer...

Fremover blir det fortsatt innlegg av og til og når jeg får det over meg. Jeg legger ikke ned, 

for bloggen er et lite pusterom i hverdagen der jeg kan dele historier 

og ord som jeg håper kan treffe noen.

Noen har savnet kommentarfeltet mitt. Det har vært stengt en stund fordi jeg kjente at jeg ikke klarte følge opp alle kommentarer. Det gjør jeg fortsatt ikke, og nå, som det er liten aktivitet her inne, forventes heller ikke kommentarer. Jobber forøvrig med å åpne opp kommentarfeltet igjen. De gamle kommentarer er på plass, men ser ikke ut til at jeg klarer åpne for nye kommentarer. Har du idè om hvordan jeg skal fikse det, så send gjerne en mail ;)

Så håper jeg du som leser her har en god stund akkurat nå - og at du får gode høstdager fremover! Husk å gjøre ting....likevel ;)

Jakten på lykken

En fin kveld i juni. 9 jenter rundt et bord. Sommerkjoler og halvbrune legger. Grillen oser og solen skinner. Det er duket for en koselig kveld. Men slike kvelder blir ikke alltid som forventet.....

Allerede før vi satt oss, var nyinnkjøpt grill et hett tema. Design, kvalitet og ikke minst pris fikk eieren satt godt ord på, mens noen av oss lyttet - og andre kastet seg inn i diskusjonen om supergrillene. Da jeg ble spurt hva slags gassgrill vi har, svarte jeg som sant var at vi har en god, gammeldags kull-grill... og trives med det. Noen gjorde store øyne og lo litt, andre sa ettertrykkelig at det var på tide med noe bedre.

Rundt bordet ble årets sommerplaner diskutert. 8 av 9  jenter skulle på campingtur i vårt vakre land. Campingvogn og bobil ble diskutert frem og tilbake. Jeg lærte om sengeplasser, kokeplater, do og dusj. Da jeg ble spurt om vi har inntatt campinglivet, svarte jeg som sant er, at vi hverken har campingvogn eller bobil, men reiser flere ganger i året til spennende reisemål...og trives med det. Det var opplagt "ikke godt nok", og en av dem kunne ikke forstå hvordan vi klarte oss uten, det var jo selve livet måtte jeg skjønne...

Videre var også båt det store tema. Jeg som er vokst opp med føttene i fjæra og fikk min første båt som 7-åring, fulgte nøye med. Her ble det diskutert alt fra fot (en av dem klarte til og med å snakke om "føtter", hehe...) til hestekrefter, og plast kontra tre - for å ikke snakke om en degradering av enkelte båt-typer, blant annet min favoritt - seilbåten - som ble regnet som "det kjedelige slaget". Da jeg ble spurt om vi har båt, svarte jeg som sant er, at vi ikke har båt, men har strendene to minutter unna og at vi koser oss i familiens seilbåt...og trives med det. "Å ha tilgang på, er ikke det samme som å eie" sa en av dem, lettere hoverende mot meg.

2 timer etter ankomst takket jeg for meg. Jeg følte meg degradert. Hva de andre tenkte om at jeg gikk så tidlig, bryr jeg meg ikke om, men i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke. Kanskje "burde" vi gjøre nettopp det, kjøpe både det ene og det andre? For i følge enkelte følger vi jo ikke med i tiden. Dessuten er det visst status å eie mest mulig, og ikke minst er det viktig å få vist alt dette frem...

15 minutters kjøretur og passe hjernevasket. Jeg styrter inn, bombarderer mannen med alle mine tanker samtidig som jeg kaster meg over mac´n for å google gassgrill og båt etter mitt ønske. Dette må vi jo ha - av den knallgode grunn at jeg føler meg presset og ikke god nok. Vi har ikke det som "alle andre har", og jeg lot meg stresse. Mannen rister oppgitt på hodet og minner meg forsiktig om at - det kommer ikke an på hva man har, men hvordan man har det. "Blir du lykkeligere om du får båt eller campingvogn? Blir du lykkeligere om hele verden kan få innblikk i hva slags økonomi vi tilsynelatende har og at vi utad viser dette frem?". Jeg tygger litt på det og tenker på hun ene, med båt på 20 fot...som fikk høre at "det var jo litt lite, er det ikke på tide med noe større...?". Et evig jag etter større, bedre, finere, flottere. Nei takk, sier jeg...så befriende - For hva er viktigst - hvordan vi har det - eller alt vi har som vi gjemmer oss bak? Jo mer vi har å skyve foran oss og vise frem, jo lykkeligere er vi..? Njei...Jeg tror ikke på det. Beklager så mye.

En ny fin sommerkveld. Mann og barn på stranden. Grill og kos. Solen skinner og det er duket for en koselig kveld - selvom grillen er av kull-variant og selvom vi hverken skal overnatte i campingvogn eller ta sjøveien hjem. Vi rusler noen få minutter - så er vi hjemme. I morgen skal vi på seiltur med bestefar. Solen er på vei til å gå ned...og jeg konkluderer med - og kjenner i mitt hjerte at dette....dette enkle, men så veldig, veldig fine - det gjør meg faktisk lykkelig....

                                                                                     Klem,

Et aldri så lite løft

Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,

Du er ikke glemt

Jeg ligger ved siden av min lille 8 måneder gamle baby i sengen. Hører pusten hennes og ser på brystet som beveger seg opp og ned. Hun er så vakker der hun ligger og sover. Og jeg ligger der og passer på at hun har det fint. Og jeg fryder meg - for hun er min, min lille etterlengtede skatt og gledesspreder.

Når jeg er sikker på at hun har sovnet godt, lister jeg meg stille ut. Jeg har ting jeg må gjøre - jeg har andre barn som venter på at mamma skal leke litt, lytte og være tilstede for dem. Sånn er dagene, og det er så fint. Fint å være mamma.

For litt siden snakket jeg med ei som opplevde at Gud er fjern. Borte. Fraværende. Ikke tilstede slik hun trodde Han skulle være. Jeg har hatt det slik mange ganger, men mer og mer forstår jeg at Han aldri er borte fra oss, og det er når vi tror han har glemt oss, at han bærer oss i sine armer. Når vi har det vanskeligst, det er da han er oss nærmest. Han våker over oss, ser til oss og fryder seg over oss. Og hvis du spør deg selv hva det er som gjør at du opplever ham fjern, så kanskje du kommer til det samme svaret som meg. Følelsene - og ikke sannheten. For Han har lovet å alltid være ved din side. Og ved det første lille knyst fra deg, - en bønn, et hjertesukk, et skrik i smerte eller et gledeshyl, så er Han der og lytter, trøster, styrker deg. Han glemmer deg aldri, aldri, aldri - du er alltid i Hans tanker og Han bærer deg i sitt hjerte hele tiden. Slik er Gud. Slik er et hjerte proppfullt av kjærlighet.

Hun våknet igjen hun lille. Og jeg går inn til henne og tar henne i armene mine og synger litt. Stryker henne på kinnet og rufser håret hennes litt mer til. Så sitter vi sånn, helt til jeg igjen kan legge henne ned og la henne sove fredlig. Og i det jeg lukker døren på gløtt, kjenner jeg på den enorme gleden det er å ha enda en liten elskling i huset. Enda en å øse kjærlighet til. Akkurat slik Gud øser av sin kjærlighet til oss. Hver eneste dag. Vi er aldri glemt.

                                                                                          Klem,

♥Jeg har fått mail fra noen som savner meg. Det varmer. Og det er sant, det er en hel lang stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har det stort sett veldig bra, men så er det for øyeblikket noe som har slått meg litt til bakken og gjør meg sliten. Jeg vet, av erfaring, at jeg ikke blir liggende, og jeg vet at jeg finner min styrke i Ham som har styrket meg og 

båret meg gjennom hele livet... 

Likevel må jeg nå prioritere - og mine krefter blir brukt på alt annet enn blogging.

Fremover vil jeg prøve å blogge litt oftere, for jeg har mye på hjertet, mye jeg brenner for, mye jeg tror skal ut - og forhåpentlig treffe noen hjerter. 

♥Kommentarfeltet på bloggen blir midlertidig lukket. Jeg vet at jeg da går glipp av mange nydelige og fine svar og tanker fra dere der ute - men akkurat nå skal jeg gjøre dette. Det er flere grunner til det, men hovedgrunnen er at jeg ikke lenger ønsker å gi meg selv dårlig samvittighet når jeg ser at jeg gang på gang ikke klarer følge opp alt sammen. Det går ikke på lysten, for den er til stede - men nok en gang - jeg er inni en fase der jeg må prioritere hva jeg bruker kreftene på. 

♥Ønsker du å si meg noe, spørre meg om noe eller få tak i meg på en eller annen måte - ta kontakt pr mail, så svarer jeg deg om ikke altfor lenge. Mailadressen min er:

hjertespor@gmail.com

Ønsker alle dere som titter innom her en velsignet mai måned! 

Kjeften går

Du er nærmest feilfri, nesten perfekt

Moralens vokter og alltid korrekt

Du ser med en gang alt som er suspekt

Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går

Du hverken klorer, biter eller slår

Kjeften går, kjeften går

Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,

Fremmede i seng

Hun våkner opp. I det hun ruller rundt og slenger armen forsiktig over, treffer den madrassen - og ikke den varme kroppen hun sovnet inntil. Hun setter seg opp og stirrer fortumlet ut i luften. På det lille skatollet ser hun en krøllete lapp. "Takk for i natt. Lykke til videre!". Ikke en kjærlig lapp med innbydelse til en fortsettelse. Et "takk og farvel". Han er borte....

Dagen i forveien hadde de sittet timesvis på den intime restauranten. Hun var ute med venninner, han sjekket henne opp. Venninnene gikk hjem, hun ble igjen. Han kunne jo være mannen hun hadde ventet på? Hun, som alltid hadde kontroll, kjente at følelsene løp løpsk. Beruset av ham, tar hun hånden hans og vandrer hjem - og i lykkerus sovner hun i armene hans. Lykkelig over å ikke lenger være alene. Snart i et forhold. Snart har hun kjæreste. Endelig er ensomheten over. Endelig.

Borte er mannen. Borte er glede og lykkerus. Erstattet med tomhet. Fortvilelse. Anger. Hun hopper i dusjen, kjenner seg uvel. Hva har hun gjort, hva har hun gitt, hva har hun sagt? Tårene renner og vannet skyller dem ned i sluket. Dit farer også drømmene hennes. Mobilen er stille. Ingen blomster på døren. Ingen melding på Facebook. Han er borte.

Vi gir, vi håper, vi blir skuffet. Noen ganger går det ikke alltid som vi ønsker. Noen ganger gir vi for mye, for fort og for ofte. Noen ganger tar anger og sinne, over egne handlinger, overhånd. Naiviteten slår sprekker, og i neste sving har vi lært litt mer. Vi lever i et fast-food samfunn, der behovene tilfredsstilles her og nå. Der "verdt å vente på"-kampanjen som jeg vokste opp med, fnyses av. Vente, hva er det? Tålmodighet, hvorfor det? Jeg trenger, jeg må, jeg vil - derfor gjør jeg. NÅ.

Jeg kaster et blikk på kvinnebladet jeg nettopp har lest og tar meg selv i å kjenne på en voldsom irritasjon. En av Norges vakre, unge kjendiskvinner forteller åpent om singel-liv og one-night-stands. Om spenningen, erfaringene, begjæret. "Behov er til for å tilfredsstilles", sier hun - og oppfordrer oss alle til å "leve livet ", ikke se seg tilbake, ikke gråte over "små tabber". Lite tenker hun på den enorme påvirkningskraften hun har på unge jenter, som ser opp til slike som henne - og ingenting, absolutt ingenting, sies om skuffelser, sår, anger, fortvilelse, selvbilde, selvfordømmelse og følelsen av å være "skitten". Sannheten er at gir du etter ofte nok, vaskes samvittigheten ut. Jo lenger du tøyer strikken, jo mer du gir - jo mer mister du og jo mindre får du igjen. Du visker ut deg selv - og et mykt, følsomt hjerte, lærer å bli hardt. Begjær, spenning, quickfix for behovene - er ikke alltid det som gir.
Men det som tar....

Hun er ute igjen. Igjen kommer en mann. En mann som vil, som håper, som ønsker. For en natt. Han trenger, vil og må ha -  en quickfix for sine behov, sitt begjær, sin tilfredsstillelse, sin lengsel. Bare en eneste natt. Så er han jo borte. Fin deal, ikke sant? Hun snur ryggen til, reiser seg og går. For hun venter fortsatt. Men på noe annet - enn en fremmed i sin seng.

              Klem, 

♥ Jeg er ingen superblogger for tiden. Det er heller ikke målet, men å ha litt overskudd hadde vært fint ;) Jeg (og familien) har vært syk, fullstendig slått ut i et par uker nå. Jeg savner å ha energi til å innom blogger og "hilse på", svare på mail og kommentarer - og skrive mail bare for å si at jeg bryr meg, 

selvom det er litt stille....innimellom. 

Tusen takk for alle fine kommentarer på de siste innleggene, noen av dem har jeg lest igjen og igjen, men jeg har dessverre ikke hatt krefter til å svare. Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på at dere legger igjen et spor når dere likevel er her og leser ;) Så kommer jeg sterkere tilbake....

Ønsker alle en fortsatt god uke! 

Alt er helt perfekt

Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den

 - og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....

Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!

Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....

Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.

Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.

Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...

Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da,  først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.

Jeg trengte bare litt tid  - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.

Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
                                                                                           Klem,

♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin

Minst men likevel størst

Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,

♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 

Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)