Alt er helt perfekt

Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den

 - og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....

Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!

Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....

Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.

Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.

Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...

Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da,  først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.

Jeg trengte bare litt tid  - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.

Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
                                                                                           Klem,

♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin

Minst men likevel størst

Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,

♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 

Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)