Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den
- og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....
Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!
Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....
Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.
Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.
Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...
Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da, først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.
Jeg trengte bare litt tid - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.
Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
Klem,
♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin
27 kommentarer:
Sterkt!
Dette fekk meg verkeleg til å tenkje. I dag lever eg eit liv der eg, om ikkje heilt maskefri, i alle fall har ganske mykje tynnare og meir gjennomsiktige masker enn då eg var ung. Eg veit ikkje om eg tenkte på det som masker då, men eg hadde absolutt mine ting å skjule meg bak. Først og fremst det å halde munnen lukka i det ting begynte å bli truande (nærgåande). Det var nok ikkje så mange som fekk vite noko særleg om meg og tankane mine - heller ikkje dei næraste kameratane. Fokus var nok heller på aktivitet enn på å dele indre liv... Og eg har skjult meg bak humor og ei "so what"-fasade.
Og så tenkjer eg på dei eg hadde rundt meg. På vidaregåande og i åra etterpå kom det ganske så klart for meg at vi menneske gjerne deler kvarandre inn i grupper. Vi søker naturleg saman med ein viss type menneske, og får ikkje alltid innpass i andre grupper. Sjølv var eg aldri med i dei "kule" gjengane. Det oppstod på eit eller anna punkt eit skille mellom dei leiande ungdomane, dei kule og dei med status, og slike som meg, som følte det heile vart kunstig og prøvde å stresse ned alt som hadde med statusjag. Eg kan ikkje seie at eg var upåverka, men ved å senke maskene litt og prøve å leve meir ope og "som meg sjølv", vart livet gradvis mykje betre i dei åra eg gjekk inn i den vaksne verda. I dag er eg ganske open, men oppdagar likevel at det endå er mykje eg prøver å halde skjult for dei eg møter. Det er ikkje så lett å la maskene falle!
Dessutan trur eg at dei som tilhøyrde dei litt meir "høgstatus"-gjengane hadde det vanskelegare enn meg med å leve meir opne og jordnære liv. Eg tenkte det ikkje då, men eg tenkjer det no. Og er glad at eg aldri var av dei folk prøvde (ofte mislukka) å få innpass hos på grunn av status.
Og dette var på 90-talet. I dag jobbar eg i ungdomsskulen som lærar, og ser at for dei unge i dag er presset om status og det å passe inn endå større enn då. Eller så er det berre det at eg ser det klarare, frå utsida. Uansett ser eg på det å hjelpe dei med å slappe av, senke maskene og prøve vise meir av kven dei eigentleg er som ei viktig oppgåve i klasserommet.
I tillegg, som postar i siste bildet: Gud er sterkare enn våre bekymringar. Det er ingen masker mellom meg og Gud. Han veit alt, og det er godt å vite. Eg har ein eg kan seie sjølv det eg gøymer for dei næraste til. Snakk om superterapeut!
Ynskjer deg ei god helg, og takk for tankane du delte!
Tack för att du är i gång och bloggar igen, Spirea.
Du har varit saknad...
Tack för allt tänkvärt och Välsignat som du delar med dig av!
Önskar dig en fortsatt fin vecka och kommande helg.
Herrens Välsignelse!
Kramar!!!
I god gammel spirea-stil. Herlig ekte og tøft at du deler.
H
Takk <3
Det var sterke ord i en sterk fortelling av ei sterk dame!
Jeg tror ikke du er alene om å ha hatt det slik. Jeg kunne kjenne på denne jeg også. Eneste forskjellen er at jeg kan ha på meg en maske men det vises uansett. Om noen kommer bort å spør hvordan det går, så svarer jeg at det går slettes ikke bra. Jeg håper at jeg som deg kan ende der du er i dag å si at det er ikke fantastisk, men livet er ok, det er greit, jeg har det fint…den dagen kommer, jeg trenger bare tid.
Du treffer mange med din fantastiske måte å skrive på. Jeg skulle ønske jeg hadde litt av deg i meg.
Takk
Ja det er vanskelig å slippe masken, men viktig noen ganger
Takk for det du deler
Ønsker deg en velsignet god dag :)
Nå ble jeg sittende og tenke. På hvordan jeg selv har hatt det tidligere. Fortsatt kan jeg slenge på meg en maske og jeg liker det ikke,men det blir lett sånn når jeg ikke ønsker vise folk hvordan jeg har det. Tøft av deg å skrive dette innlegget. Ser det er 12 år siden og jeg tror det må være mye som har skjedd i livet ditt siden da. Du virker så fri nå! :-) Takk for alt du deler, fineste deg. Klemmer fra Katarina :-)
<3 Rørende. Takk ska du ha.
God skrevet <3
Klem
Ellen S
Vakkert kjære deg...takk for at du deler av din smerte og inspirerer meg til å våge å være den jeg er!!
uansett!!
Det er når man er svak, at man er sterkest.
Jeg leser og føler...
Tenker og føler,
føler på noe inni meg, noe fra langt tilbake og noe ikke så langt.
Glad du har det godt nå! Du er god for mange...Håper alle dine har det godt også!
Klem fra meg som tenker på deg! -Margit-
Jeg vil bare få takke deg for alt du våger å dele. Det er så fint. Dette gjorde inntrykk.
takk for dette innlegget. det var vondt å lese det og samtidigt godt for jeg kjenner meg igjen i noe av smerten og nå lettelsen over å ha blitt eldre og tryggere. det er godt å bli ferdig med enkelte epoker i livet og gå videre. syns du viser stor styrke. takk for at du setter mot i mennesker og ber dem holde ut. god helg ønsker jeg deg. sonja
Bra skrivi som alltid. Tommel opp. Fredrik :^)
Sterkt! Igjen..
Varm klem med ynskje om ei fin helg med dine :-)
Har brukt lang tid på å kommentere denne. Fortsatt få ord. Men tøft, sterkt, modig. Vær så snill å fortsett å del med oss. Gud velsigne deg. Miriam
takk
Takk for at du deler. Jeg har savnet deg. Klem
Great Blog!! I`m a new follower. Will spread the word to my friends, found lots of great stuff here. You`re truly a JesusWoman! ;-) Keep it up. Billie
Endelig fikk jeg tid til å komme inn til deg... Ikke noe jeg ønsker å gjøre i farten, men jeg ønsker å ha rom og tid for ettertanke når jeg leser tekstene dine. Og ordene traff meg, idag igjen... Du blir virkelig brukt av Gud igjennom skrivingen din. Takk for at du gir av deg selv! Og takk for besøkene på bloggen min :) Tenker på deg inninmellom, vi to som har to babyer som ca er like gamle... Noe sier meg at vi er litt like også, du og jeg. Hadde vært koselig om vi bodde nært nok til å bli kjent... Du er nemlig en sånn dame jeg gjerne skulle hatt i livet mitt! Sender deg en god varm klem! :)
Var innom i går og skjønte ikke youtube-linken. Ser du har ordnet det nå. Godt innlegg. Aslak.
Takk for at du tør å dele dette såre selv om det ligger noen år tilbake i tid. Masker og fin fasade er vel noe de fleste av oss har hatt mer eller mindre. I sin ytterste konsekvens representerer dette en blank løgn om oss selv som vil etterhvert tære oss opp innvendig! Det er så viktig å være ærlig mot seg selv i dette - og for oss som tror på Gud kan vi få legge dette av hos han. Men som du skriver er dette ikke uten smerte...
Ønsker deg en velsignet god ettermiddag, og takk for alle kloke og gode ord du legger igjen på denne bloggen!
har komt inn her ofte for å sjekke om nye innlegg. jeg liker denne bloggen så godt. du skriver så levende og gjenkjennende. tusen takk for at du kom tilbake. du har vært savna. tiril
Hei. Jeg beundrer deg og ditt mot! Å kaste masken er tøft, men så blir det så godt etterhvert��Jeg heier på deg! Klem��
Kjære, fineste Spirea - du er tilbake. :-)
Jeg er kjempeglad. Jeg har tenkt på deg i løpet av det siste året, og sendt deg gode tanker. Jeg har håpet at du har hatt det bra, at det har gått fint å få et tilskudd til familien, at sykdom har tatt mindre plass, at dere har hatt koselige familiestunder og en deilig reise til utlandet slik dere planla, og at du har hatt mye hverdagsglede - i hvert fall kjent på glede flere ganger.
Jeg sjekker sjelden bloggen min - to måneder siden sist, og vips her lå det innlegg oppdatert fra deg. Flere. Jeg har lest de øverste, og gleder meg til å ta fatt på de neste. Dette innlegget kjente jeg meg veldig igjen i. Masken slik Ole Paus har laget den - treffer meg ett hundre prosent. Da jeg hørte den første gang begynte jeg å gråte. Det var som den er skrevet til meg. Vi er mange. Vi har kjempet, vi har blitt eldre, og vi har lært. Mye. Hele tiden. Takk for at du igjen deler av din livsvisdom.
Du er bra! Det synes jeg. Husk alltid det. Klem til deg. :-)
Legg inn en kommentar