Kjeften går

Du er nærmest feilfri, nesten perfekt

Moralens vokter og alltid korrekt

Du ser med en gang alt som er suspekt

Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går

Du hverken klorer, biter eller slår

Kjeften går, kjeften går

Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,

Fremmede i seng

Hun våkner opp. I det hun ruller rundt og slenger armen forsiktig over, treffer den madrassen - og ikke den varme kroppen hun sovnet inntil. Hun setter seg opp og stirrer fortumlet ut i luften. På det lille skatollet ser hun en krøllete lapp. "Takk for i natt. Lykke til videre!". Ikke en kjærlig lapp med innbydelse til en fortsettelse. Et "takk og farvel". Han er borte....

Dagen i forveien hadde de sittet timesvis på den intime restauranten. Hun var ute med venninner, han sjekket henne opp. Venninnene gikk hjem, hun ble igjen. Han kunne jo være mannen hun hadde ventet på? Hun, som alltid hadde kontroll, kjente at følelsene løp løpsk. Beruset av ham, tar hun hånden hans og vandrer hjem - og i lykkerus sovner hun i armene hans. Lykkelig over å ikke lenger være alene. Snart i et forhold. Snart har hun kjæreste. Endelig er ensomheten over. Endelig.

Borte er mannen. Borte er glede og lykkerus. Erstattet med tomhet. Fortvilelse. Anger. Hun hopper i dusjen, kjenner seg uvel. Hva har hun gjort, hva har hun gitt, hva har hun sagt? Tårene renner og vannet skyller dem ned i sluket. Dit farer også drømmene hennes. Mobilen er stille. Ingen blomster på døren. Ingen melding på Facebook. Han er borte.

Vi gir, vi håper, vi blir skuffet. Noen ganger går det ikke alltid som vi ønsker. Noen ganger gir vi for mye, for fort og for ofte. Noen ganger tar anger og sinne, over egne handlinger, overhånd. Naiviteten slår sprekker, og i neste sving har vi lært litt mer. Vi lever i et fast-food samfunn, der behovene tilfredsstilles her og nå. Der "verdt å vente på"-kampanjen som jeg vokste opp med, fnyses av. Vente, hva er det? Tålmodighet, hvorfor det? Jeg trenger, jeg må, jeg vil - derfor gjør jeg. NÅ.

Jeg kaster et blikk på kvinnebladet jeg nettopp har lest og tar meg selv i å kjenne på en voldsom irritasjon. En av Norges vakre, unge kjendiskvinner forteller åpent om singel-liv og one-night-stands. Om spenningen, erfaringene, begjæret. "Behov er til for å tilfredsstilles", sier hun - og oppfordrer oss alle til å "leve livet ", ikke se seg tilbake, ikke gråte over "små tabber". Lite tenker hun på den enorme påvirkningskraften hun har på unge jenter, som ser opp til slike som henne - og ingenting, absolutt ingenting, sies om skuffelser, sår, anger, fortvilelse, selvbilde, selvfordømmelse og følelsen av å være "skitten". Sannheten er at gir du etter ofte nok, vaskes samvittigheten ut. Jo lenger du tøyer strikken, jo mer du gir - jo mer mister du og jo mindre får du igjen. Du visker ut deg selv - og et mykt, følsomt hjerte, lærer å bli hardt. Begjær, spenning, quickfix for behovene - er ikke alltid det som gir.
Men det som tar....

Hun er ute igjen. Igjen kommer en mann. En mann som vil, som håper, som ønsker. For en natt. Han trenger, vil og må ha -  en quickfix for sine behov, sitt begjær, sin tilfredsstillelse, sin lengsel. Bare en eneste natt. Så er han jo borte. Fin deal, ikke sant? Hun snur ryggen til, reiser seg og går. For hun venter fortsatt. Men på noe annet - enn en fremmed i sin seng.

              Klem, 

♥ Jeg er ingen superblogger for tiden. Det er heller ikke målet, men å ha litt overskudd hadde vært fint ;) Jeg (og familien) har vært syk, fullstendig slått ut i et par uker nå. Jeg savner å ha energi til å innom blogger og "hilse på", svare på mail og kommentarer - og skrive mail bare for å si at jeg bryr meg, 

selvom det er litt stille....innimellom. 

Tusen takk for alle fine kommentarer på de siste innleggene, noen av dem har jeg lest igjen og igjen, men jeg har dessverre ikke hatt krefter til å svare. Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på at dere legger igjen et spor når dere likevel er her og leser ;) Så kommer jeg sterkere tilbake....

Ønsker alle en fortsatt god uke!