Kjeften går

Du er nærmest feilfri, nesten perfekt

Moralens vokter og alltid korrekt

Du ser med en gang alt som er suspekt

Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går

Du hverken klorer, biter eller slår

Kjeften går, kjeften går

Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,