Mine tanker er ikke akkurat snille. Jeg er sur. Mildt sagt. Ganske sint faktisk, fordi vi skal få besøk av en person jeg syns er krevende, men som vi med jevne mellomrom likevel klarer å si: "joda, selvsagt kan du komme til oss og slappe av!" til, mer enn jeg egentlig orker. Og nå var hun altså på vei - igjen.
I dagene før hun kom, rådførte jeg meg med en jeg har tillit til og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle håndtere dette. Vedkommendes råd var "snakk litt med Gud om henne og be Ham og hjelp". Ja, særlig....tenkte jeg, enda jeg vet og erfarer hele tiden at Gud kan gjøre mer enn vår forstand. Men jeg var bare irritert. Klarte likevel, innimellom, si noe til Gud om det hele. Og jeg merket Han prøvde kommunisere tilbake, men jeg ville ikke heeelt høre etter. For Han ba meg om å være ekstra snill. Ekstra ekstra snill.
Tankene og idèene som kom til meg, kan helt klart sies at ikke var fra meg selv. Kjøpe lekre velvære-produkter, noen jente-greier jeg visste hun likte, en bok og skrive et koselig kort. Det strittet i mot. "Altfort dyrt", sa jeg til Gud. "Gjør det likevel!", sa Han.
Motvillig gikk jeg og kjøpte og fant frem, pakket det pent inn og la det foran meg. Nå gjensto bare kortet. Et vakkert kort som manglet skrift. Dette klarer jeg ikke, hva skal jeg skrive, sa jeg, og lente pennen mot kortet. Etter få minutter var kortet ferdig skrevet, og nok en gang visste jeg bare at dette kom ikke fra meg selv. Det som lyste mot meg, var ord fulle av kjærlighet, omsorg, medfølelse og forståelse for dette mennesket - som har det svært tungt - men som har evne til å irritere vettet av meg. Jeg satt med store øyne og bare stirret, undret meg - og leste, igjen og igjen.
..."Også skal du legge alt sammen i den fineste gaveboksen du har spart på i ett helt år nå". "Ikke tale om at jeg skulle bruke den. Det vil jeg ikke, den er for fin", klarte jeg å si på en utrolig egoistisk og dustete måte. "Gjør det likevel!" sa Gud.
Så satt jeg der, på gjesterommet. Sengen redd opp, håndklær lagt pent oppå dynen hennes og på puten hennes sto den fineste gaveboks med alle slags velværeprodukter oppi. Jeg satt meg ned der, en time før hun skulle komme - og bare kikket og kjente på en dyp ro. Jeg hadde gjort det likevel. Selvom det strittet imot. Nå ba jeg en stille bønn om at Gud måtte være med... de neste timene, dagene....
Og resten er historie. En god, fin historie, vel og merke.....
Klem,
♥ Det har vært stille fra meg en stund. Bloggen har igjen ligget brakk. Jeg har for mange jern i ilden. Jobb, prosjekter hjemme og i menighet, gamle og nye venner, familien som jeg digger og elsker å være sammen med...Dette tar tiden min - og jeg har det fint!
Og bloggen, ja, den får jeg idèer til nesten daglig, men jeg klarer ikke følge opp. De skribles ned og blir liggende som utkast til en dag jeg kjenner jeg har ro til å skrive mer...
Fremover blir det fortsatt innlegg av og til og når jeg får det over meg. Jeg legger ikke ned,
for bloggen er et lite pusterom i hverdagen der jeg kan dele historier
og ord som jeg håper kan treffe noen.
Noen har savnet kommentarfeltet mitt. Det har vært stengt en stund fordi jeg kjente at jeg ikke klarte følge opp alle kommentarer. Det gjør jeg fortsatt ikke, og nå, som det er liten aktivitet her inne, forventes heller ikke kommentarer. Jobber forøvrig med å åpne opp kommentarfeltet igjen. De gamle kommentarer er på plass, men ser ikke ut til at jeg klarer åpne for nye kommentarer. Har du idè om hvordan jeg skal fikse det, så send gjerne en mail ;)
Så håper jeg du som leser her har en god stund akkurat nå - og at du får gode høstdager fremover! Husk å gjøre ting....likevel ;)
